Ord til ettertanke

Bente skriver dikt, både på norsk og engelsk. Det er ord som rører og berører, og som er med på å gi en ekstra dimensjon til  mange av  klassene våre. Her er noen av dem, sammen med Bentes egne bilder

Ta imot den stille gleden.
Den som ikke gjør så mye av seg.
Ingen store fakter eller ord.
Men den er der.
Hele tiden.
Litt under overflaten.
Der, i stillheten.
Der kan du finne den.
Så la deg synke.
Ned og inn.
Dit den bor.
Slipp den til.
La den flyte gjennom deg.
Som en rislende, klar bekk om våren.
Stille, litt beskjeden.
Allikevel mer enn nok til å fylle hele deg.
Fullt og helt.
Den stille, lille, allikevel så store gleden.
(Tanker etter et solnedgangsbad i november 🙏)

Høsten favner deg mykt
med fallende løv og fuktig mose.
En fargesprakende symfoni
som vekker deg til live
etter sommerens sødmefylte sanselighet.
Men hennes favntak kan også rive og slite.
Vestavindens skarpe tenner og
regnets trommedans
utfordrer og utmatter.
Bøyer deg mot jorden.
Så du kan vende blikket inn.
Ned.
Mot røttene dine.
Der kraften er samlet.
Du lukker deg.
Ikke for verden.
Men om din egen kjerne.
Der gloen er tent.
Den du puster liv i
så den skal fortsette å lyse.
Uansett hva som måtte komme
av stormer der ute
er du like sterk og klar.
Her inne.

 

 

Å ta steget inn i det ukjente.
Det er selve essensen av å leve.
Fordi du kan ikke se
lenger enn til selve skapelsespunktet.
Og intet eksisterer unntatt
det som er akkurat her og nå.
Det finnes ingen veiviser til framtiden.
Ingen detaljert reiserute du kan følge.
Bare denne nesten uhørlige røsten
i ditt eget hjerte.
Den indre visdommen som viser deg vei,
peker ut retningen du inviteres til å gå.
For hjertet vet veien.
Og for hvert eneste steg
venter det deg en gave.
Men bare hvis du går forbi
alle begrensende tanker og ideer.
For mirakler kan aldri planlegges.
Bare tillates.
Først da kan du ta imot magien
som venter deg bak neste sving.
Det er gaven som ligger i det ukjente.
Det er gaven som livet selv gir oss.

En av mange.
Allikevel enestående.
Det er det du er.
Laget av det samme som stjernene på himmelen.
Født til å lyse sterkt og klart,
selv i den mørkeste time.
Så la ikke ditt lys svinne hen.
Det er ulikt alle andres.
Det er din gave.
En gave du er her for å
dele med oss andre.
Og når du gjør det,
gir du oss det lyset vi trenger
for å vokse selv.

Våren kaller.
Sevjen stiger.
Livskraften ønsker utløp.
Ikke lenger fanget i vinterens fengsel
vil den ut og opp.
Møte lyset.
Møte livet.
Folde seg ut i all sin prakt.
Du ER denne kraften.
Du ER selve livet.
Så la livet leves fullt og helt
gjennom deg.